Til toppen

Nøkkelen til Johan Sverdrup

Nå starter utbyggingen av gigantfeltet Johan Sverdrup, kanskje det største industriprosjektet i Norge noen sinne. Det tok 40 år med prøving og feiling fra en rekke oljeselskap før Lundin Norway fant nøkkelen for å finne giganten på Utsirahøyden.

Johan Sverdrup er et felt som ligger i et av de mest utforskede områdene på norsk sokkel. Hvordan kunne et felt som er så stort i utstrekning forbli uoppdaget så lenge? ‘Uflaks’ er et av svarene. Men det viktigste var at tidligere letemodeller – eller teorier – var feil.

Allerede på 1960-tallet visste man at mye lå til rette for å kunne finne olje i dette området. Både nord for og sør for den sørlige delen av Utsirahøyden er det gjort store oljefunn. Disse funnene viste at oljen har vandret – eller migrert – fra vest mot øst. Men hvor var oljen på den sørlige delen av Utsirahøyden blitt av?

Vanskelige forhold
Kontor_farge_geo_kart_0978Seismiske data gir viktig informasjon når man leter etter olje. Denne informasjonen settes sammen med brønn- og produksjonsdata fra tidligere brønner i området. Men det gir likevel bare «skyggebilder» av undergrunnen. I den sørlige delen av Utsirahøyden ligger det i tillegg et tett lag av kalkstein som gjør det ekstra vanskelig å se hva som finnes under. Så vil det alltid være slik at man ikke vet sikkert om det er olje og gass i grunnen før man har boret. Og boret har man altså gjort i området i nærmere 40 år, uten å gjøre drivverdige funn.

Nøkkelen
Våren 2004 var selskapet Lundin Norway så vidt stiftet. Noe av det første leteavdelingen i selskapet ga seg i kast med var Utsirahøyden. Ved å se på eksisterende data, kjerneprøver og seismikk, og sporene av olje som tidligere var funnet, og sette alt dette inn i en ny kontekst, så de at det kunne være oljeførende sand i området. Etter å ha tolket data, og studert de forbedrete seismiske avbildningene, var det mulig å skimte det som så mange hadde lett etter i flere tiår: Konturene av et stort basseng av sand med et lokk av kalk på Utsirahøydens sørvestlige del. Lundin døpte dette Luno-prospektet.

I 2007 ble Luno-prospektet boret, og teorien stemte med det man fant. Funnet ble senere døpt Edvard Grieg. Og i tillegg til å bli Lundins første selvstendige feltutbygging, viste det seg også å være nøkkelen til å forstå hele området.

JS_fase1_B_web


 

Gigantfunnet på østsiden
Nå hadde man slått fast at olje hadde migrert østover på den sørlige Utsirahøyden, og at det var reservoarbergart i de dypere lagene. Ny og forbedret seismikk viste at det på høydens østside kunne ligge et enormt sandsteinsbasseng. Og når olje endelig var konstatert på vestsiden, økte sannsynligheten dramatisk for at olje også hadde migrert inn i de østlige områdene.

FIELDS_JS_31x35Statoil var operatør for PL265, som dekket deler av dette området. Arealet i naboblokken er derimot ledig. I konsesjonsrunden TFO 2008 får Lundin Norway operatørskap og 40 % eierandel i dette arealet, som får benevnelsen PL501. Statoil og Maersk Oil tildeles henholdsvis 40 % og 20 %. Nå ligger alt til rette for jakten på et nytt elefantfelt.

I 2010 starter Lundin Norway boringen i PL501, i det som har fått navnet Avaldsnes-prospektet. Allerede før man borer vet man at dersom man gjør et funn som ventet, vil dette trolig være et reservoar som er stort, og som trolig strekker seg langt ut over PL501. Nesten 2 kilometer ned i bakken ligger et formidabelt oljereservoar. Året etter, i 2011, borer Statoil Aldous-prospektet i nabolisensen PL265. Denne brønnen bekreftet det man trodde, at feltet strakk seg over store deler av begge lisensene.

Feltet fikk senere navnet Johan Sverdrup.

Her kan du se en film der sentrale personer i Lundin Norways leteavdelig forteller hvordan de jobber, og hvordan de fant olje på Utsirahøyden.